– Skal energidebatten bli «opplyst», må den, som Ulriksen etterlyser, bli langt mer konkret og basert på fakta, skriver Hogne Hongset.
En «opplyst» energidebatt er velkommen!
Arve Ulriksen, adm dir i Mo Industripark, skriver i Rana No 2.12. under tittelen «Krafttilgang og industribygging – en glemt sammenheng». Ulriksen setter her skarpt søkelys på et sentralt problem, når han skriver dette: «Når mandatet til Statkraft historisk har gått fra å legge til rette for industrireising og skape arbeidsplasser og verdier for storsamfunnet i Norge, til å drive butikk på norsk kraft for å maksimere utbyttet til sine eiere, staten Norge, oppstår det problemer. Satsing på kraftutbygging i Norge er blitt nesten helt frikoblet industriutvikling. Vi har glemt vår industrihistorie når kraftoverskuddet selges for profitt. Det er på tide med en tydeligere kobling mellom industribygging og kraft igjen!»
Statkraft står for rundt 1/3 av norsk kraftproduksjon. Resten av kraftbransjen er like ivrig som Statkraft i å maksimere overskuddet i egen bransje, på bekostning av de som betaler gildet. Det er alle som kjøper strømmen, du og alle andre forbrukerne,- og ikke minst industrien. Vannkraften vår har vært en nasjonal konkurransefordel. Den er også en unik basisressurs, og et nødvendig grunnlag for all annen virksomhet. Arve Ulriksen peker i realiteten på kjerneproblemet i energipolitikken som har vært ført de siste tiårene: Vi har dessverre tillatt at direktørene i kraftbransjen har fått styre energipolitikken til sin egen fordel, uten hensyn til nettopp industrien og videre industribygging!
Ulriksen avslutter sin artikkel med følgende etterlysning: «Jeg etterlyser en opplyst energidebatt i Norge hvor det går klart frem hvor energien vi trenger fremover skal komme fra, når vi sier nei til landvind, nei til utbygging av nye vassdrag og tilsynelatende nei til atomkraft ved at vi ikke tør å ta debatten.» En slik «opplyst» debatt bør alle ønske velkommen, den burde faktisk vært i gang for lenge siden!
En «opplyst» debatt vil nemlig vise oss at vi faktisk har mange muligheter til å skaffe all den energien vi trenger for å elektrifisere Norge, og det uten mer vindkraft på land! Vi sløser dessuten bort store deler av den energien vi allerede har. De siste par årene har vi i stedet for en «opplyst debatt» latt spesielt vindkraftbransjen fått dominere i media. Den bransjen er ekstrem i å hoppe over den reelle debatten vi trenger, og lande direkte på en udokumentert konklusjon: «Vi trenger mer vindkraft på land!»
Skal energidebatten bli «opplyst», må den, som Ulriksen etterlyser, bli langt mer konkret og basert på fakta. Da bør vi starte med behovet. Hvor mye ny fornybar energi trenger vi for å elektrifisere Norge? Dette har Statnett vurdert i 2019, i utredningen «Et elektrisk Norge – fra fossilt til strøm». Statnett opererer med to nivåer:
1) «Omfattende elektrifisering» – 40 TWh. Av dette skal 15 TWh gå til nytt kraftforbruk på sokkelen. 25 TWh trengs altså for å fase ut nesten all fossil energi på fastlandet. Unntaket er spesielt langtransport med tunge kjøretøyer. For å dekke opp denne energimengden, kan vi først trekke fra 15 TWh, som er dagens netto eksportoverskudd i normalår. Så har regjeringen i Granavold-eklæringen som mål å hente inn 10 TWh i redusert energibruk i bygg, allerede innen 2030. Dermed er vi allerede i mål med nok strøm til «omfattende elektrifisering» på land. Sintef har for øvrig vurdert potensialet i frigjort energi i bygningsmassen til 30-40 TWh innen 2040.
2) «Fullelektrifisering» - ytterligere 40 TWh. Da som hydrogen, for «bevegelig bruk» (ferjer, skip, flytende installasjoner på sokkelen). Av disse 40 skal 18 TWh brukes til videre elektrifisering av sokkelindustrien basert på strøm fra land, og altså i form av hydrogen. (Dette blir trolig aldri aktuelt, ref omfattende politiske enighet om havvind som grunnlag for videre elektrifisering av sokkelen.)
I Statnetts tall på 80 TWh ligger altså til sammen 33TWh for elektrifisering av sokkelen. Dette er like mye strøm som hele prosessindustrien på land brukte i 2019. I dag er det samtidig en bratt stigende erkjennelse hos de fleste: Elektrifisering av sokkelen, som i sin tid ble lansert som et klimatiltak, gir ingen reell klimaeffekt! Nettopp med tanke på den bekymringen Ulriksen gir uttrykk for, bør selvsagt all videre elektrifisering av sokkelen med strøm fra land stanses umiddelbart. Dette går da også flere politiske partier nå inn for, ref havvindsatsningen!
Ifølge Statnetts tall kan vi altså «helelektrifisere» Norge med rundt 80 TWh mer fornybar energi. Fram mot 2040 kan vi dekke opp dette slik:
· 15 TWh redusert eksport
· 30-40 TWh redusert energibruk i bygningsmassen
· Ifølge NVE kan vi regne med rundt 5 TWh i form av økt nedbør
· Vannkraften kan oppgraderes betydelig. Anslagene varierer fra 5 TWh (NVE) til 15-20 TWh (NTNU)
· Vindkraft ferdigstilt og under bygging vil gi minst 10 TWh
· Biogass kan bidra med 11-13 TWh, trolig mer
· Solenergi. Det er ulike anslag, men ferske oppslag i Teknisk Ukeblad viser til betydelig potensial, også i Norge, bl.a i form av tak og fasadekledninger med integrert solenergiproduksjon. Et nøkternt anslag kan være 5 TWh i 2040
· Geotermisk energi. Her forskes det, og det kan skje teknologiske gjennombrudd
Vi kan altså få tilgang på opp mot 100 TWh mer fornybar energi i løpet av 20 år, hvis myndighetene vil bruke mulighetene. Vi kan da «fullelektrifisere» Norge, inkludert sokkelen, og i tillegg til det ha rundt 20 TWh tilgjengelig til ny industri. Og dette kan realiseres uten en eneste ny vindkraftutbygging.
Hvis vi dropper videre elektrifiseringen av sokkelen, med 33 TWh, vil «overskuddet» øke dramatisk, til rundt 50 TWh. Det er ca 50% mer enn prosessindustrien bruker i dag. Det kan det bli både batterifabrikker og datasentre av, hvis det er det vi vil prioritere.
Den debatten Arve Ulriksen har dratt opp, er både velkommen og ekstremt viktig. Ikke minst nettopp fordi en «opplyst debatt», som Ulriksen etterlyser, vil avklare at vi kan elektrifisere Norge og bygge store mengder ny industri, - uten mer vindkraft på
