Vindturbiner på hvert et nes - ikke løsningen

Vindturbiner på hvert et nes - ikke løsningen

Publisert av Merete Liberg den 10.02.21. Oppdatert 06.03.21.

 

Ble glad for noen dager siden, da Sjøtveit fortalte at batterifabrikken ikke lengre var avhengig av vindturbiner på Sjonfjellet. Men jeg skjønner jo at det var naivt av meg. At nå er det laget et annet firma som skal overta stafettpinnen. Men ingen grunn til å furte. Man må bare rette sin oppmerksomhet mot en annen firmalogo. For en ting er helt sikkert. Naturen vår bryr seg ikke om hva som står på gravemaskinene. 

 

Jeg leser om argumentene for utbygging. Og de nevner Parisavtalen, grønne skifter, strømpriser og globale co2—utslipp. Alt sammen tilsynelatende fornuftige ting. Men er det nå den eneste veien til målet? Vi mennesker er i grunnen litt rare. Nå det oppstår et problem som vi selv har skapt, så skjer alltid det samme. Først starter det med at mange nekter for at problemet eksisterer. Og når dette ikke fungerer lengre, så forklarer man at problemet kan løses med ny teknologi. Sagt på en annen måte. Man trenger ikke å forandre måten man lever på, for tekniske løsninger skal gjøre dette for deg.

 

Og drivkraften er kanskje noen ganger nettopp et ønske om å skape en bedre verden. Men dessverre er nok motivet mye oftere et annet. Penger. Det er ikke noe feil i å tjene penger. Det gjør vi alle sammen. Forskjellen er hvordan de tjenes, og på bekostning av. Så det er forskjell på ulovlige penger, og umoralske penger. Hvis en arbeidsgiver leier inn arbeidere fra et firma i Litauen, og disse får 40-50 kroner timen. Så er det ikke sikkert at dette er ulovlig. Men umoralsk er det, fordi det er utnyttelse av mennesker.

 

Og grunnen er jo enkel. Det er ikke for å gi fattige litauere et levebrød. Årsaken er at man tjener mer selv på den måten. Grådighet. Jeg skjønner godt at grunneiere på Sjonfjellet lar seg friste. De eier jo fjellet. Og et fjell gir jo ikke den store inntekten. Det er bare der. Så når noen vifter med tusenlapper foran øynene deres, så skjønner jeg at mange takker ja. Særlig hvis man er med på å redde jorden. Men jeg har i grunn et spørsmål. Når er det egentlig nok? Når har man så mye at man ikke trenger å strebe etter mer? Finnes i grunnen en slik grense? Jeg aner ikke. Men tror i grunnen at de fleste oppfatter vekst som eneste alternativ. At man alltid ønsker seg et større hus, nyere bil, en hytte til eller en konto på Cayman Island. 

 

Verden reddes ikke av å bygge vindturbiner på hvert et nes. Verden reddes ikke av et smartere forbruk. Verden reddes ikke av mer effektiv produksjon. Verden har aldri vært i fare, men vi mennesker er det. Og vi kan bare reddes med mindre forbruk. Så den enkleste løsningen er ikke å produsere mer, men å konsumere mindre. Enkelt og greit. Men gjør vi det, så blir det dessverre ikke så mange kontoer på Cayman Island. 

 

Kjære Ranværing. Når du tar stilling til om Sjonfjellet skal utbygges. Så tenk en tanke først. Kunne du tenkt deg å bo ved siden av en av disse turbinene? Og hvis ikke, hvorfor forlanger du at vi som bor rundt fjellet skal gjøre det? Rana Kommune har økonomiske interesser av en utbygging. Det samme har Nesna, men de har sagt nei. Det har ikke Rana gjort. Der sitter politikerne på gjerdet, og venter på hva folk flest sier. For det er tross alt snakk om politisk kjøttvekt. Bare slik kan man bli gjenvalgt. Så hvis du som meg ser galskapen i konsumering av natur, fortell det til ditt parti. Alt vi mennesker gjør setter spor i naturen. Men noen avtrykk er større enn andre. Særlig de som er unødvendige og ødeleggende for store områder. For om du ikke er redd for egen eksistens, så har de fleste noen som kommer etter. Som skal dømme og leve med konsekvensene av våre valg. Jeg gjør i alle fall det jeg kan, for at mine barn og etterkommere skal få oppleve den naturen jeg vokste opp i.

Det er så lett å bli forarget for hugging av regnskog i Amazonas. Galskapen med utrydding av fantastiske dyr, fordi noen vil ha smykker eller et uforståelig potensmiddel. Sorg for de menneskene som bor i et hav av plastemballasje. Men å se at vi oppfører oss på samme måte, er ikke like enkelt.