Det ble solgt klistremerker og delt ut brosjyrer. De aller fleste tok i mot brosjyren og vi fikk mange rosende ord for jobben vi gjør.
Vi solgte også bøker av Hogne Hongset, der vi er så heldige å få beholde en god andel av fortjenesten i Motvind Sjonfjellet.
Det ble holdt svært gode appeller bla. av Torbjørn Lindseth Motvind Norge, Gry Orfei Solbraa fra Vefsn og Åshild Pettersen Nordland SV.
Sistnevntes appell kan leses nedenfor.
Gode aksjonister!
Når æ står her lamme dokker i dag så tenker æ på en passasje i boka «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen, der de spør han Arnold ka han ska bi når han bi stor. Arnold tenker og grubler litt før han svarer: «Æ ska selge vind!», han roper det en gang til for han syntes det va så forbaska godt sagt:
«Æ ska selge vind!».
Men kan man selge nåkka som så vanskelig kan eies? Ja det kan man lure på i disse dager. For kem eie egentlig naturverdiene våre, lufta i fjellet, vannet i fossen og mosen på bakken, jo de tilhører folket i fellesskap, og må forvaltes med respekt og til gode for fellesskapet.
Raseringa av naturen og fjellene våre, fordi noen kremmere i samme stil som Christensens «Arnold» har bestemt seg for å «selge vind» til utenlandske investorer, kan vi ikke akseptere kjære venna. Det kan vi ikke akseptere!
Landet vårres e bygd på vannkraft, og i tida før den store industrireisinga va det mange private aktøra som tenkte at de sku sko sæ på denne krafta.
I tida fra 1890-1919 foregikk det fossespekulasjon i stor skala, sikkert av kremmere som ligner «vår venn» Arnold. Men noen kloke politikere skjønte tidlig tegninga og tok inn over seg hva som sto på spill. Allerede i 1892 foreslo Gunnar Knudsen i Stortinget at Staten skulle gå inn og sikre disse rettighetene, for hvis krafta skulle skape verdier lokalt, ja da skjønte han at man kunne ikke legge det i hendene på utenlandske investorer. I 1917 kom lovverket om vassdragsregulering, som ga staten overordna styring på kraftutbygginger. Så var det selvsagt mange av også disse kraftutbyggingene som var problematisk på grunn av store inngrep i naturen, men de var i det minste i fellesskapets eie gjennom et strengt konsesjonssystem med hjemfallsrett, og de var driftet av lokale kraftselskaper som var eid av folket. Og dette var et viktig prinsipp: for naturverdiene våre tilhører nettopp folket, og skal de her utnyttes eller videreforedles på noen måte så skal fadermæ også profitten tilhøre folket og ikje sendes til skatteparadiser eller i rett lommene på fossespekulanter.
I Vefsn så e det mange som kjenner dette på kroppen nu, flyttleia til reindrifta er rasert, og kompensasjonen fra utbygger har uteblitt. Det var visst bare fine ord på et papir, for så snart det viste seg vanskelig å bli enige så var det visst utbyggers interesser og kostnader som var viktigst, som fikk nærmest blankofullmakt til å overkjøre de tradisjonelle næringene som har vært i området i generasjoner. Ja lenge før menn i dress og med fet lønnsslipp fra et selskap med røtter i skatteparadis hadde tatt helikopter opp på fjellet for å «skape utvikling», evnet disse å høste av våre felles naturverdier uten å rasere den i samme slengen. Ja tenk: det går faktisk an!
Så ett eller anna sted på veien siden den store industrireisinga har Stortinget vårres mista fullstendig gangsynet og kasta perspektivene til Gunnar Knutsen og hans like på båten. Men folkebevegelser kan både berge fjell og flytte politikk, og kampen deres nytter, dere må stå på og fortsette å legge press, sånn at politikerne må lytte og ta ansvar for å bevare vårres felles naturverdier.
For kem kan egentlig eie vinden? Jo det kan vi alle, du og æ og alle vi kan eie den, men vi kan slettes ikke selge den, for nån ting har en verdi som ikje kan måles i penga, æ syns Hans Børli sier det godt i diktet «hvem kan eie skogene»:
«Ingen av mitt folk har noensinne eid et tre. Likevel eier vi skogene, med blodets røde rett. Rike mann, du med bil og bankbok og aksjer i Borregaard. Du kan kjøpe tusen mål skog og tusen mål til, men solefallet kan du ikke kjøpe. Og ikke suset av vinden, og ikke gleden ved å gå heimover når røsslyngen blømmer langs stien – Nei VI eier skogene, slik barnet eier sin mor.»
Tusen takk for mæ, og stå på videre!
